Tilbakeblikk

KOM109 - Bloggoppgave 11: Gå tilbake til ditt første blogginnlegg og skriv litt om hvor du står nå. Hvordan har det vært å skrive denne bloggen? I hvilken grad har du nådd de målene du satte deg? Er det noe du tenker annerledes om nå? Er det noen temaer eller problemstillinger som er behandlet i dette semesteret som du vil jobbe videre med? 

 

Tilbakeblikk 

Når jeg ser tilbake på faget/kurset KOM109 Digital formidling og mitt første blogginnlegg, føler jeg at noen ting har slått til og andre ikke. Jeg bygde målene mine for faget, rundt læringsmålene, og per dags dato, kan jeg svare greit på mye av det. Faget er jo enda ikke ferdig, og jeg håper å ro i land resten av målene også, innen semesterets slutt. Det har vært et spennende fag med mange utfordringer, noen større enn andre. Temaene i undervisning/pensum og bloggoppgave har vært interessante, relevante og forskjellige, noe jeg anser som veldig positivt. Å fastslå om jeg har nådd målene mine, er vanskelig før jeg har fått tilbakemelding på endelig eksamenskarakter. Jeg ser positivt på hvordan jeg tror eksamensvurderingen blir, men ser også at jeg på en del områder kunne gjort enda mer for å kanskje komme enda lenger.

Å skrive denne bloggen, har vært en god og nyttig erfaring jeg vil ta med meg videre. Pedagogisk sett, har det vært et godt virkemiddel gjennom at jeg har jobbet med aktuelle temaer og problemstillinger. På den måten har jeg tilegnet meg kunnskap om teorier samtidig som jeg har tenkt igjennom temaene og gjort meg opp en egen mening om dem.

Temaene har gitt meg en dypere innsikt i problemstillinger som kommer som en følge av utviklingen med digital formidling. Jeg har lært teori om aktuelle temaer, og har fått god og nyttig skrivetrening. I tillegg har det gitt innsikt i noen av de tekniske delene rundt digital formidling, og spesiell bruk av WordPress og bloggplattformen generelt.

Ut ifra det jeg skrev i første innlegg, er det ingenting der jeg tenker annerledes om nå. Rent faglig, har jeg likevel fått bedre innsikt i blogg som formidlingsplattform etter å ha skrevet en selv, og lest andre mer profesjonelle fagblogger. Etter å ha sett bredden av mulighetene som ligger i bloggplattformen, ser jeg på det slik at det omtrent bare er fantasien som setter grenser for hva som er mulig å gjøre. Samtidig har jeg gjennom emnet lært at ikke alt er like hensiktsmessig.

På spørsmålet om det er noen temaer eller problemstillinger som er tatt opp som jeg kan tenke meg å jobbe videre med senere, vil svaret være ja. Fremover i studiet, ser jeg for meg å gå videre inn mot markedsføring, og i den sammenheng er digital formidling generelt veldig viktig og interessant. Sosiale medier og interaktivitet er noe det blir mer av innenfor markedsføring, og noe enkelte bedrifter gjør bedre enn andre (jfr. Innlegget om Pepsi sin hjemmeside).

Alt i alt har KOM109, Digital formidling vært spennende interessant og veldig relevant for mine fremtidige planer. Jeg håper å få god bruk for lærdommen, og at emnet blir en del av grunnmuren for å bygge ny kunnskap og få nye erfaringer.

 

Til deg som eventuelt har lest bloggen, vil jeg takke for oppmerksomheten. Jeg håper du har oppfattet bloggen som en god og saklig blogg blogg, og at jeg i noen tilfeller har hjulpet deg med å se ting på en litt annen måte. Jeg vil også takke for alle kommentarer og tilbakemeldinger!

Advertisements

Gamification

KOM109 - Bloggoppgave 10: “Gamification” handler om at metoder fra spilldesign anvendes innenfor områder som ikke har noe med spill å gjøre. I forelesningen 8. april så vi på noen slike eksempler, men det finnes flere.
Hvilke tanker gjør du deg om denne trenden? Argumentér for hvordan spillmekanikk kan bidra til å løse en kommunikasjonsfaglig utfordring. Finnes det noen områder der du mener gamification er uegnet som virkemiddel?
 

Gamification

Gamification er, som oppgaveteksten sier, at metoder fra spilldesign anvendes innenfor områder som ikke har noe med spill å gjøre.

Denne trenden er veldig spennende, mest fordi det kan slå begge veier. Jeg kan tenke meg at dette i noen tilfeller gir gode resultater, noe vi også har mange eksempler på. Likevel ligger det store utfordringer i dette, som kan gjøre det verre. Mer om dette senere.

Spillmekanikk kan bidra til å løse en kommunikasjonsfaglig utfordring gjennom flere ting. Filosofen John Dewey, kjent som en av ”grunnleggerne” av den filosofiske retningen pragmatikk, kom med teorien om ”learning by doing”. Dette tror jeg er en veldig viktig del i suksessen til bruken av spillmekanikk innenfor kommunikasjon. Gjennom selv å trykke seg gjennom, ta valg osv., får man et annet perspektiv på en sak enn det man får gjennom kun å lese. Ett annet argument, er at lyd og bilde/video oppfattes annerledes og ofte bedre enn kun tekst og bilder.

Et godt eksempel på dette, er insidedisaster.com som bruker gamification til å forstå og sette seg inn i livet rundt naturkatastrofer for ulike grupper mennesker. Man kan der velge å være et offer, hjelpearbeider eller en journalist. Gjennom bruken av gamification, ser man bedre de ulike utfordringene som møter alle de involverte i slike saker, ikke bare ofrene som man vanligvis hører om. Gamification har også blitt brukt i andre nyhetssaker, og gir i mange tilfeller en bedre forståelse av utfordringene og de ulike sidene i f. eks konflikter.

Gamification brukes også til andre ting enn nyhetsformidling. I et forsøk for å se om man kunne få flere til å ta trappen fremfor rulletrappen ned til en t-bane-stasjon i Stockholm, gjorde de trappen om til en pianotrapp, noe som snudde om på statistikken. Om statistikken hadde vedvart dersom pianotrappen var permanent, er vanskelig å si, men stuntet treffer virkelig spikeren på hodet når det gjelder gamification. Elementer fra spillverdenen kan gjøre andre ting morsomt, spennende og lærerikt, men det finnes også utfordringer.

Se filmen om pianotrappen her: http://freakonomics.com/2009/10/13/who-will-climb-the-piano-stairs/

Det finnes flere utfordringer rundt bruken av spillmekanikk. En utfordring er jo det rent tekniske. Det er ikke bare bare å lage en pianotrapp til t-banen eller et spill til en nettside. Det krever ressurser økonomisk, og det krever god kapasitet på nettsider osv. I dag har de fleste, hvertfall i den vestlige delen av verden, tilgang til godt Internett, men likevel er det begrenset i enkelte område og spesielt ved bruk av mobilt bredbånd, 3g/4g osv. Derfor kan ikke spill og lignende kreve for mye av verken maskiner eller internetthastighet. Innholdet skal lastes inn og kjøres raskt nok til at det ikke virker mot sin hensikt og blir et irritasjonsmoment. Andre utfordringer er distribusjon. Hvordan gjør man folk oppmerksomme på innholdet? Ikke alt går viralt på sosiale medier, så man må gjerne ha et godt sted å publisere det, hvor man vet at målgruppen blir nådd.

Det finnes også flere utfordringer, men jeg vil til slutt ta med situasjoner hvor gamification kan være uegnet, for eksempel på grunn av etiske utfordringer. Jeg mener gamification kan og bør brukes der det kan gi utdypende informasjon og forståelse for en situasjon eller handling, eller dersom det kan gi motivasjon til å gjøre noe positivt gjennom å gjøre det morsommere. Likevel vil ikke alle situasjoner eller historiske handlinger egne seg for å bli gjort til underholdning av.

Vi kan jo tenke oss det utenkelige. I tiden etter 22.juli-tragedien, ble det lagt mye ressurser ned i å lage oversiktlige sider hvor man kan se hendelsesforløpet til tragedien. Dersom noen laget et spill til oversikten sin, med Anders Behring Breivik som 1.person, hadde det kommet store protester. Jeg vil på ingen måte gjøre 22.juli-tragedien mindre ved å sammenligne, men det er et lite tankekors at enkelte andre spill ikke har fått noe særlig kritikk når man ser på bakgrunnen til spillet. Kan det hende vi ikke forstår alvorligheten i utfordringen, og dermed syntes det er greit å gjøre underholdning av det?

Jeg har ikke fasiten, bare spørsmålet…

 

Hode før musepeker

KOM109 - Bloggoppgave 9: Forskning.no hadde et oppslag 23. mars om at mange brukere forholder seg lite kildekritisk til sosiale medier. Les http://www.forskning.no/artikler/2014/mars/384641
Les også Gisle Hannemyrs bok, spesielt kapittel 3, som omhandler dette temaet, før du skriver et innlegg om ett eller flere virkemidler vanlige brukere kan benytte for å verifisere informasjon på nettet.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet en del om kildekristikk i forhold til hva man deler på sosiale medier, og hva man dermed tar som sannhet. I dette blogginnlegget vil jeg rette det litt mot virus av ulike slag, noe Gisle Hannemyr skriver om i kapittel 3 av boken ”Hva er Internett”.

Virus i sin rette betydning var noe folk fikk under diskettens storhetstid, men det brukes om generelle uønskede programmer, ”ormer” og andre ting som enten gjør skade på datamaskinen, eller sender ut uønskede meldinger. Jeg kommer til å bruke betegnelsen virus for alt dette, siden det er det jeg og andre er vandt til å bruke.

På sosiale medier i dag, spesielt Facebook, dukker det stadig vekk opp meldinger, lenker, osv som man ikke vet opphavet til. Noen ganger blir det sendt ut meldinger i chat på facebook med en link, hvor alle som trykker på linken, får samme viruser og sender det intetanende videre til mange av sine venner. Ofte spres virus gjennom dette i tillegg til å gi virus til deg selv. Ofte ser jeg at facebookvenner av meg ikke vet hvor lenker kommer fra, selv om de tilsynelatende er delt i deres navn. Innholdet som visstnok skal være på disse linkene er tilsynelatende positivt for de som klikker/deler, enten gjennom at de kan motta ting eller få fordeler – gjerne økonomiske vinninger e.l.

En enkel huskeregel er at dersom noe virker for godt til å være sant, er det som regel det. Det finnes mange ting vanlige brukere kan benytte for å verifisere innholdet, og dermed avverge ting de ikke ønsker. Et tips er å se etter informasjonen fra flere parter, gjerne på andre plattformer. Om man ikke finner informasjonen andre steder, er det lurt å spørre personen som har delt det om det er delt med vilje. Et annet tips er å kun dele og trykke på lenker fra kjente avsendere. Det vil si kun venner man vet at ikke deler tull, og ellers kjente bedrifter, organisasjoner osv., som man vet bruker sosiale medier på en god og gjennomtenkt måte.

La hodet være et steg foran musepekeren – da slipper man å dele og bli offer for feilinformasjon og virus, det tjener alle på! 🙂

Jeg klikker snart

KOM109 - Bloggoppgave 8: Frilansjournalist Fredrik Drevon forsøkte å ta et oppgjør med nettjournalistikken i en kronikk "Slik banaliseres mediene" i Aftenposten 13. februar 2013. Les http://www.aftenposten.no/meninger/Slik-banaliseres-mediene-7120544.html. 
Med bakgrunn i denne kronikken og relevant pensumslitteratur skal du skrive en refleksjon rundt journalistikkens form på de digitale plattformene.

 

For å gi en liten smakebit på denne kronikken, vil jeg sitere første avsnitt, som innleder og i stor grad oppsummerer innholdet i kronikken.

”Mediene trenger trafikk. Denne trafikken kommer ved klikk. Derfor starter nettsaker med denne, dette, derfor, slik, her. Dette er den viktigste medietrenden akkurat nå. Denne trenden blir forklart her.”

 Utviklingen av nettjournalistikken er veldig interessant, fordi ulike redaksjoner gjør ulike ting for å få inn de nødvendige kronene for å fortsette sitt virke. Mens aviser som blant annet Aftenposten og Fædrelandsvennen har innført betalingsmur for sine nettaviser, velger de fleste fremdeles å la det meste innholdet være gratis.

Det bør ikke være så vanskelig å forstå at det koster penger å drive avis. De ansatte skal ha lønn, og det koster å drifte avisen rent teknisk også. Mest sannsynlig koster dette mer enn vi som lesere tror, og pengene må inn, enten på den ene eller den andre måten.

Før nettavisenes tid, var det papiraviser som gjaldt, og man kjøpte kanskje en eller to aviser fast. I tillegg til disse inntektene, tjente avisene på annonser i avisene. Når nettavisene gjorde sitt inntog, tok de over mer og mer av annonsene, slik at papiravisen i dag sliter. De fleste har nå tatt inn over seg at papiravisen før eller senere kommer til å dør ut, vi vet bare ikke hva som blir nådestøtet.

Nettavisene derimot, må kjempe hardt om annonsekronene, og i og med at flere og flere redaksjoner satser mer på nettjournalistikk, øker konkurransen mer. Det har dermed blitt vanskelig å drive lønnsom journalistikk på nett, så dilemmaet har blitt hvordan redaksjonene skal få inn de nødvendige kronene. Noen aviser kan sette opp betalingsmur, men jeg tror ikke alle kan det, for da må folk prioritere mye mer enn nå. Leserne er interessert i gratis nyhetsstoff, men da må avisene få inntekter gjennom annonsering, og annonsørene stiller krav til synlighet.

”Jeg klikker snart” tror jeg de fleste mange tenker når de leser nettaviser i dag. Det enten fordi de faktisk klikke på disse overskriftene, eller fordi de klikker og blir irriterte over feilfokuset i nyhetsredaksjonene. Artikler av den typen Fredrik Drevon skriver om, er noe jeg stadig legger merke til, men jeg trykker kun inne på de som er av spesiell interesse for meg. At slike artikler finnes, syntes jeg er greit dersom vanlige, gode nyhetsartikler også finnes. Nyhetene skal formidles, og dersom det finansieres gjennom et mindretall av artikler med dårligere journalistisk nivå, er det helt i orden for meg. Jeg syntes likevel redaksjonene skal sette hovedfokus på, og prioritere den klassiske nyhetsformidlingen.

Et trekk jeg også ser, er at nettaviser med abonnementsmulighet (VG+ etc.) bruker slike artikler til å få flere abonnementer. Ofte er gjelder dette artikler med overskrifter som ”slik sparer du 10.000 kroner i året”, ”Her er bruktbilkuppene” og andre artikler som kan gjøre det økonomisk lønnsomt for folk å bli abonnenter. For min del, frister det da mer med et abonnement hos en nettavis som Aftenposten som har klart færre artikler av denne typen, og heller har bedre journalistisk innhold og klarere fokus på nyhetsformidlingen. Jeg syntes det er helt greit at det finnes enkelte dårlige saker, og at det finnes annonser, men det viktigste er at det ikke går ut over nyhetsformidlingen.

Jeg må nevne at det finnes en måte å redusere, og kanskje til og med fjerne bruken av slike artikler. Alt handler jo om klikk, så det er jo bare å ikke klikke – jeg klikker snart!

Utfordringer med Internett

I forbindelse med 25-års jubuleumet for Internettet, har vi fått i oppgave å skrive et blogginnlegg om noen av de viktigste utfordringene på webben de kommende årene. Jeg har valgt å se på en viktig problemstilling knyttet til digitale identiteter.

 

Jeg tror vi kommer til å se mange utfordringer knyttet til bruk av Internet i årene fremover, og det er vanskelig å i hva som blir den største. Jeg vil se litt nærmere på utfordringen rundt digitale identiteter, i lys av en svensk TV-dokumentar  som ble sendt på NRK. Dokumentaren ble sendt første gang på NRK2 19.08.2012, og tar opp utfordringer rundt digitale identiteter, og hvordan dette kan bli brukt og misbrukt.

Se dokumentaren her:

NRK: http://tv.nrk.no/program/koid33001312/du-er-googla

eller

Youtbe: https://www.youtube.com/watch?v=6JFIfvZV2VM

Dokumetaren definerer digital identitet som summen av resultatet man får når man søker på sitt eget navn på f. Eks Google. Dokumentarens hovedmål er å gjøre folk oppmerksomme på hvordan man kan kontrollere sine søkeresultater, og gir et innblikk i hvordan søkemotorer fungerer, og hvorfor de resultatene som kommer opp faktisk kommer opp. Dokumentaren er veldig spennende, og anbefales å se som læring, enten av egen interesse eller i undervisningssammenheng.

Av alt det som blir tatt opp i dokumentaren, er det spesielt en vinkling jeg syntes er spennende, nemmelig problemet med at andre kan ta fullstendig kontroll over søkeresultatene ved å lage nettsider osv, som de får høyt opp på listen over søkeresultater.

Dokumentaren intervjuer to stykker som har fått livet snudd på hodet på grunn av dette, og tar for seg hvordan livene deres var flere år etter det hele startet. Jeg syntes dette er ekstra spennende fordi det er en vanskelig problemstilling, som ikke har en enkel A4-løsning. La meg gi et eksempel: Ola Nordmann får opp kun negative treff om seg selv når han søker på Google. Sannhetsgraden i det som står, har ingen betydning for hvilket inntrykk folk får gjennom et google-søk. Selv om det skulle vise seg å være sant, men det er en foreldet sak, fungerer det ikke like lett på internett som ellers i samfunnet. En tidligere kriminell som søker på sitt eget navn, vil med stor sannsynlighet få opp negative søketreff, selv om hendelsen skjedde for 30 år siden, straffen er sonet, men mannen nå vil leve et normalt liv – går det i det digitale samfunnet vi lever i? Det som er sant i den virkelige verden, fremstilles nødvendigvis ikke som sant på internett – og motsatt.

Jeg syntes dokumentaren viser dette godt gjennom å vise til enkeltpersoners vei tilbake arbeidslivet i en slik situasjon. Det er et faktum at de fleste arbeidsgivere googler jobbsøkere før ansettelse, for å få et lite innblikk i hvordan en person er. For noen, som de i dokumentaren, skaper det store vanskeligheter med tanke på å komme i arbeid. Dårlige søkeresultater på googler veier i mange tilfeller tyngre på vekten enn en knallgod CV med høy utdannelse og kompetanse fra det beste universitetet i verden. Dette er noe de færreste faktisk tenker over, noe jeg mener gjør det til et enda større problem. I dagens delesamfunn, skal man gjerne oppdatere Facebook, Instagram og Twitter daglig med hva man gjør osv. Dersom man ikke tenker gjennom hva man deler, kan man grave sin egen grav.

Løsningen på dette problemet er ikke så vanskelig som mange tror, men det er likevel eksperter på området som gjør business ut av å bygge menneskers digitale identitet. Gjennom målrettet bruk av Internett, da spesielt sosiale medier som Facebook, twitter, blogg osv, kan man styre og ta kontroll over sitt eget søkeresultat. Ikke nødvendig sier du kanskje? Husk på at hvis du ikke tar kontroll over det selv, kan i prinsippet hvem som helst gjøre det – Det være seg med enten med sannhet eller løgn.

Nettmediets potensial

Bloggoppgave 6
Denne oppgaven handler om nettmediets potensial, og hvordan nyhetsredaksjoner bør utnytte det best mulig
Oppgaven er skrevet på bakgrunn av bla. Følgende artikler:
http://www.nytimes.com/2014/01/30/business/media/as-i-was-saying-about-web-journalism-a-bubble-or-a-lasting-business.html

http://onlinejournalismblog.com/2014/02/01/faq-what-does-blogging-add-to-journalism/

http://www.theatlantic.com/technology/archive/2014/01/the-rise-of-curiosity-journalism/283184/

 

Når jeg tenker på nyheter på nett, er det noen nøkkelord som kommer opp i tankene mine; tilgjengelighet og plass. Disse to elementene er noe av det beste nettmediene har til å utkonkurrere papiravisen, og de klassiske kringkastede mediene som TV og radio

På nett er det i teorien ubegrenset med plass. Det vil si at det ikke finnes en fysisk grense på hvor lange f. Eks nyhetsartikler kan være, og det tar verken mer eller mindre fysisk plass. Selvsagt kan man ha veldig lange artikler i papiravisen også, men å gi ut en avis på tykkelse som en telefonkatalog, er svært upraktisk, spesielt hvis den skal kommer daglig/ukentlig og ikke årlig. I tillegg til ubegrenset plass, er også tilgjengeligheten mye større på nett. Dette er en utvikling som har skjedd i takt med den teknologiske utviklingen, og prisutvikling på bredbånd og mobilabonnement med databruk. I dag er alle online hele tiden – praktisk talt. Selv om man ikke bruker internett 24/7, har man det tilgjengelig omtrent hele tiden, og man kan dermed oppdatere seg raskt på ting som skjer. Under papiravisens journalistiske monopol (altså før nettaviser), fikk man ikke vite om en nyhet før det kom på trykk, med mindre man hørte snakk om det. I dag kan man få ”push-varsel” når nye artikler/store nyheter blir publisert. Nyhetene blir publisert oppdatert når det skjer. Et eksempel på det, er under fotballkamper. Det er ikke uvanlig at det underveis i kampen, blir skrevet ulike små artikler, som kan publiseres i det dommeren blåser av. Man skriver flere, og velger så hvilken man publiserer, ut ifra utfallet av kampen. Det eneste man evt. må sette inn, er navn osv. På den måten er nyhetene tilgjenglige for leserne med en gang

Men hvordan kan nyhetsredaksjonene utnytte dette potensialet best mulig? Først må jeg si at de er ganske flinke på dette i dag. Gode apper, og tidlige oppdateringer på viktige nyhetssaker, er noe som allerede er godt etablert hos de fleste nyhetsredaksjoner. I tillegg blir mange saker delt på avisenes egne facebook- og twitterprofiler, noe som er med på å bringe sakene ut til publikum. Likevel kan det alltid bli bedre. Jeg tror nyhetsredaksjonene må utnytte de sosiale mediene mer, men her ligger det en stor utfordring i å få følgere til sidene. I tillegg må det som publiseres og kommenteres være av en saklighet og relevans som holder på følgerene. Selv har jeg ved flere anledning blitt overrasket over nettavisen sin facebook side, hvor de flere ganger deler sine egne saker, og kommenterer personlige meninger. Som regel skriver de korte kommentarer som inviterer leseren til å si sin egen mening, noe som er bra, men for meg personlig, blir dette overskygget av personlige meninger som ytres via avisens facebookside. Kommentarer som ”ekkelt” og ”ikke akkurat betryggende” er kommentarer jeg mener hører hjemme på private kontoer, og som trekker det journalistiske nivået ned.

Som jeg nevnte over, inviterer de ofte til at leserne kan komme med sine egne meninger. Dette skjer via kommentarer, men også via direktemeldinger mellom leser og redaksjon/avis. Dette er noe jeg tror vil vokse enda mer i tiden fremover, og noe alle redaksjoner bør etterstreve og tilrettelegge for. Leserne får en sterkere identitetsfølelse ovenfor avisen, og de blir dermed mer lojale lesere. I tillegg får avisene tilbakemelding om det redaksjonelle stoffet, fra de det er skrevet for. De får også tips til nye saker, og kan få kritikk som de kan rette opp i – en vinn-vinn-situasjon, som både avis og leser har nytte av. Fremover blir det spennende å se om avisene også kommer inn på andre sosiale medier som f.eks Instagram. I dag er det kun aftenposten av de største avisene i Norge som har en instagramkonto for sin hovedaredaksjon. underredaksjoner som Dagbladets fotoavdelingnettavisens sportsredaksjon og NRK Sport også har instagramkonto, med ulik grad av aktivitet. Det overrasker meg litt at dette ikke er mer utbredt, med tanke på de store fordelene som finnes med bruk av sosiale medier som Instagram med tanke på relasjonsbygging mellom avis og leser.

Blogg er en plattform som har stort potensiale, og rom for mye vekst. Jeg tenker ikke da på rosabloggere som utleverer hele livet sitt, men jeg tenker på saklige og profesjonelle blogger, som gjerne er spisset inn mot et fagfelt. Gode blogginnlegg som kan utfordre leserens tanker, blir gjerne delt mye på sosiale medier. VG har nederst på sin side en «spalte» som heter lesernes VG. En VG-ansatt finner og får tips om gode og saklige blogginlegg, og anbefaler dem ved å linke til dem direkte fra vg.no. Dette er med på å skape debatt, og er en viktig del i å styrke ytringsfriheten. Det er likevel en fare for at disse bloggene blir nedlesset av usaklige og negative kommentarer som går på person i stedet for sak. Jeg mener nyhetsredaksjoner burde opprette blogger hvor sine journalister kan skrive mer personlige innlegg, dele av sine erfaringer, og komme med egne tanker og refleksjoner rundt pågående saker. Gjennom å gjøre det, skapes det samtidig en arena for debatt, og det kan øke publisitet med tanke på deling på sosiale medier.

Jeg vil oppsummere tankene mine med at nyhetsredaksjonene gjør en ganske god jobb med å utnytte nettmediets potensial. Jeg ser forbedringspotensiale i interaksjon mellom avis og leser, og i bruken av sosiale medier. Det er selvsagt store utfordringer med dette i en travel journalisthverdag hvor de ikke alltid har tid til å dra ut for å skrive, men heller må bli i redaksjonen for å spare tid og penger. Resultater ligger i ressursene, så det endelige spørsmålet blir om det oppnådde resultatet har høyere verdi enn de nedlagte ressursene, for det er jo det som styrer alt – penger.

Multimedieinnhold på dagbadet.no

Bloggoppgave 5: Pensumsartikkelen til Susan Jacobson handler om hvordan nytimes.com bruker multimedia som virkemiddel i sin nyhetsformidling. Presenter kort det du mener er de viktigste momentene fra artikkelen, og anvend deretter disse punktene i en vurdering av http://www.dagbladet.no/. Husk å lenke til relevante eksempler.

 

Pensumartikkelen skrevet av Susan Jacobson, er skrevet etter et åtte år langt studie av multimedieinnholdet på nytimes.com. Studiet varte fra 1. Januar 2000, til 31. Desember 2008. Hun tok et utvalg av det publiserte innholdet, og brukte dette i sin analyse og forskning for å se på utvikling og bruk av multimedieinnhold. Med multimedieinnhold, menes video, bildeserier, lyd-bildeserier og andre ting som ikke kan være i en trykt avis.

Hennes hovedpunkter i artikkelen er at det har vært en stor økning i bruken av multimedieinnhold. Redaksjonene har satset mer på det, og forstørret og forbedret innholdet, og satt det mer inn i system. Hun ser også mye på hvilket perspektiv de ulike historiene (bildefortellinger, videoer etc.) er fortalt fra. Noen er fortalt fra en journalistrolle i 3. person, mens andre er f. Eks. fortalt i 1. Person fra vedkommende videoen/bildeserien handler om. Hun fokuserer også på i hvilken grad innholdet på nett er koblet til en skrevet sak på papir, og om bildeserier etc. kan brukes utfyllende for å viser mer enn det som blir vist i papiravisen. Hun tar også opp hvordan deling på sosiale medier endrer leserens rolle, til en mulig påvirkning på det redaksjonelle innholdet.

dagbladet.no og dagbladTV ser vi tendenser til det samme som Susan Jacobson skriver i sin artikkel. Det er viktig å ta med at mye har skjedd siden 2008 til 2014, men vi ser likevel mange av de samme trekkene

Dbtv.no er i dag preget av underholdning, mye i form av serier. Seriene er i stor grad egenproduksjoner. Filmene ellers er morsomme og spesielle klipp hentet fra nettet, og er ofte klipp som er mye sett og delt den siste tiden, eller klipp de håper skal blir delt fra dbtv.

Menyen på dbtv.no sier mye om fokuset de har. Forsiden viser tre populære klipp øverst, disse er ofte nye. Under dette kan man trykke seg inn på ulike egenproduserte serier. Under dette igjen kan man velge å se hvilke videoer som er ”populære nå”, ”mest sett” eller ”siste nytt”.

Øverst på siden er det en meny som er delt inn i følgende menyvalg: Nyheter, sport, kultur, kjendis, PressFire, Mote og serier.

Jeg er overrasket over fokuset på underholdning som er på denne siden. Selv under menyvalget nyheter, er det mye underholdningsbaserte og ”lette” nyheter, og lite virkelige nyheter. Under valget sport er det noen intervjuer og høydepunkter fra spesielt fotballkamper, men det er mest korte videoer av fine mål etc. og et stort hovedfokus på fotball. Under valget kultur det er jo mer selvskrevet at det er underholdning. Her er det trailere, musikk osv., men ikke alt er av like høy seriøsitet. En venn av meg, Sondre Rahm, lager mange videoer med humoristisk vri. Han laget en sang om Jens stoltenberg, som ble delt en del på sosiale medier før Dagbladet plukket den opp. Denne videoen er nå å se på dbtv.no/kultur. Link til denne er under

Sondre Rahm, ”Jensemann”: http://beta.dbtv.no/3351748925001#3351748925001

Dagbladet har også bildeserier på dbtv.no. Mange av disse, er laget som en film, hvor man må se bildene i en bestemt hastighet, med mindre man velger å pause mellom hvert bilde. Av disse er noen med lyd/musikk, og andre uten. På bildeserier kan man selv velge hastighet. Disse er ikke laget som en video, men som bildeserie, hvor man kan velge å la den gå automatisk, eller skru den funksjonen av og trykke seg frem og tilbake som man selv ønsker. I bildeseriene jeg fant av disse, er det ofte en skrevet tekst i forbindelse med disse bildeseriene, og ofte omhandler de reiser og lignende

Eksempel på bildeserier:

Som film uten lyd: http://beta.dbtv.no/1330360906001#1330360906001

Som film med lyd: http://beta.dbtv.no/3270827986001#3270827986001

Bildeserie (med tekst under): http://www.dagbladet.no/2011/09/15/tema/reise/hoteller/bildeserier/drommereisen/18109015/

 

Vi ser altså at Dagbladet har et ganske bredt spekter av ulike typer multimedieinnhold. De har bygd opp et bibliotek av filmer, og man kan alltid trykke videre til neste film, dersom den ser interessant ut. I tillegg til det, har de deleknapp på alt innhold, slik at seerne/leserne kan dele på sosiale medier. Det er likevel overraskende at en avis fokuserer så mye på underholdning, men det selger bra, så jeg forstår det. Fokuset på underholdning danner på en måte en ”ond sirkel”, hvor de har underholdning, og seerne dermed forventer mer underholdning, noe som gjør at de lager mer underholdning i stedet for mer redaksjonelt nyhetsinnhold. I tillegg syntes jeg det er overraskende at de ikke lenker til andre relevante nyhetssaker, eller har med skrevet tekst under videoene. Dette kommer nok også mye av at innholdet er så underholdningsbasert.

 

Online Pepsi

KOM109 Bloggoppgave 4: Ta for deg ett av følgende nettsteder og beskriv de fortellertekniske (d.v.s. visuelle, språklige, retoriske osv.) virkemidlene som anvendes for å oppnå ønsket effekt:

 

Ut ifra denne oppgaveteksten har jeg valgt å ta for meg nettsiden til Pepsi, fordi dette produktet kjenner jeg mer til, og på den måten står meg nærmere enn de andre alternativene.

Hjemmesiden til Pepsi gir meg et førsteinntrykk som sier meg mye. Først og fremst ser jeg fort at målgruppen er ungdom. Siden er fargerik, og inneholder mange bilder. Noen av bildene er rullerende bilder fra Instagram og facebook, noe som inviterer til interaktivitet og som gjør leseren/brukeren/forbrukeren, til medforfatter av siden.

Layoutmessig kan man dele opp siden vertikalt i to deler. Til venstre har vi en vertikal meny med 6 manyvalg. Tre av Disse er uthevet i forhold til de andre. Menyvalget som er valgt for øyeblikket får en høyrepekende pil på seg, noe som drar øynene mot hoveddelen av siden, som kanskje dekker 90% av siden.

Den høyre delen av siden, som er desidert størst, er også delt i to. Denne er horisontalt delt, og kan kategoriseres som pepsi sin informasjon, kampanjer osv øverst, og interaktivitet fra instagram og facebook samt egne videoer nedert. I tillegg til diverse snarveier til facebook osv. Denne delingen er også to av de tre uthevede menyvalgene. Pepsi sin del heter «what’s now» og den interaktive delen heter «your voice», noe som understreker at leserens «stemme» er viktig for dem.

Et så stort fokus på interaktivitet har selvsagt store konsekvenser for hvilken effekt pepsi får av nettsiden sin. Leserne får en følelse av å være en del av et fellesskap sammen med andre som drikker Pepsi og deler det på sosiale medier. En annen ting jeg legger merke til med Pepsi sitt fokus på sosiale medier, er at omtrent alle av Pepsi sine egne bilder har knapper for å «like», «følge» og «dele» på ulike sosiale medier. Dette fordi forbrukerne kan være med å skaffe flere kunder gjennom å synliggjøre Pepsi på sosiale medier.

Andre fortellertekniske virkemidler er andre bilder, samt videoer. Tekst er det kun i noen overskrifter, som også er hashtags til bruk i ulike kampanjer på Instagram, Twitter osv.

 

Alt i alt er Pepsi sin hjemmeside en bra side, som gjennom god bruk av bilder, videoer og interaktivitet treffer målgruppen sin. Lesere, forbrukere og andre kan enkelt føle seg en del av pepsifellesskapet, noe jeg tror er med på å gi mersalg av Pepsi sine produkter. Det ligger veldig i kortene at nettsiden er en del av et større konsept som er satt sammen for å promotere Pepsi og gi mer salg enn det gir informasjon om Pepsi og Pepsi sine produkter.

 

Hvor er de unge?

Oppgavetekst 3:
"I det siste har det kommet flere oppslag om at tenåringer foretrekker andre kanaler enn Facebook.
Les http://theconversation.com/facebooks-so-uncool-but-its-morphing-into-a-different-beast-21548
Hvilke utfordringer ser du i forlengelsen av denne situasjonen? Hva mener du kreves av bedrifter/virksomheter som ønsker å komme dagens unge i tale? Bruk gjerne pensumartikkelen til Kaplan/Haenlein som referanse for dine vurderinger."
 
 

Facebook og fremtiden?

Oppslagene sier det, og folk sier det. Facebook er ikke lenger nummer 1. De unge rømmer facebook og tyr til andre sosiale medier – på godt og ondt.

Jeg husker godt facebook sin begynnelse. Før jeg selv skaffet meg det, syntes jeg hele konseptet virket rart og meningsløst. Hva skulle man med facebook når man har sms og mms, og man fint kunne dele bilder via andre kanaler på Internett? Spørsmålene var mange, men nysgjerrigheten stor, så jeg fulgte strømmen og opprettet en bruker.

Etter en periode på facebook merket jeg det alle andre merket – facebook var utrolig kjekt. Facebook kom med noe nytt som gjorde hverdagen noe enklere og noe mer spennende. I ettertid har det kommer opp spørsmål som: «hva gjorde man før facebook?» Og «Hæ, er du ikke på facebook?» Vi tar facebook som en selvfølge, og en naturlig del av livet. Slik har det hvertfall vært for mange brukere i lang tid, men er vi nå ved et veiskille?

Artikkelen «Facebook’s so uncool, but it’s morphing into a different beast» (http://theconversation.com/facebooks-so-uncool-but-its-morphing-into-a-different-beast-21548) Forteller at ungdom nå er på vei ut av facebook, og migrerer til andre sosiale medier og plattformer som twitter, snapchat, instagram og WhatsApp. At folk, og spesielt unge folk, oppretter bruker på slike plattformer er ikke uvanlig og spesielt i seg selv. Det som ville vært uvanlig er hvis de konsentrerer seg rundt en av disse, og ikke bruker flere på en gang.

Selv tror jeg Facebook vil holde på en stor markedsandel i tiden fremover, men de må utvikle seg, og ikke stå stille. Facebook er i dag det mediet som er best rent teknisk og funksjonelt, siden det kombinerer flere elementer på en måte ingen av de overnevnte sosiale mediene gjør. Jeg tror likevel på en endring i bruken av sosiale medier, men endringen vil nok være mer individuell enn generell. De ulike mediene må jobbe godt for å tilpasse seg best mulig behovet hos brukerne, og videreutvikle seg på en måte som holder på dem. Brukerne må få en følelse av at de «må ha det», slik facebook klarte i lang tid, før konkurransen tok vekk deler av markedsandelen.

For annonsører osv. er forandringen en utfordring. Før kunne de annonsere på Facebook og være sikker på å nå «alle», det kan de ikke i dag. Annonsørene må ut på flere plattformer for å nå de samme ungdommene. Annonsering på snapshat, instagram og twitter finnes i dag i den form man regner annonsørenes egen side/konto/bruker som reklame og annonsering på samme måte.

En markedsføringsmåte jeg tror vil vokse i fremtiden, er noe som har hatt en stor økning de siste årene, nemlig det du leser nå – blogg! Annonsører som skal nå en viss målgruppe kan sponse bloggere som har lesere i den målgruppen, og på den måten kan de nå ut til de på en god og troverdig måte. Denne metoden tror jeg fungerer bra, siden det er bloggeren som gir sin mening om annonsørens produkt, noe som gjør det mer personlig, og enklere å «tro på».

Jeg tror likevel ikke det er helt leggetid for ungdommer på facebook. De nye sosiale mediene virker godt sammen, og man kan dele bilder fra instagram til både twitter og facebook, og på den måten merker man ikke forandringen like mye, selv om kanskje ikke like mange bruker facebook daglig, slik de gjorde for et par år siden.

Digitale plattformer

Oppgave 2:
Les Lawrence Lessig. Skrive en refleksjon rundt tanker du gjør deg om samfunnsmessige utfordringer som følge av digitale pratformer.

Det er mange samfunnsmessige utfordringer som har dukket opp i årene etter de digitale plattformene tok verden med stormskritt, og flyttet folks blikk fra menneskers fysiske ansikt til det samme ansiktet vist på en skjerm. Lawrence Lessig tar opp flere problemer og aspekter som en følge av dette, og jeg tror vi som forbrukere av digitale plattformer må tenke over disse utfordringene, og være klar over hvilke konsekvenser det kan få for oss dersom vi ikke trår varsomt i Internet-jungelen. Lessig skiller mellom Internett og cyberspace. Internett er det fysiske nettet hvor man kan kjøpe bøker, gå på ulike selskapers hjemmeside osv., mens cyberspace er mer som en virtuell verden, hvor man nærmest kan gjemme seg bak imaginære karakterer og kallenavn, og leve et liv nr. 2. Jeg kommer i dette innlegget til å bruke «Internett» om begge deler, for å forenkle det litt.

Noe av det jeg syntes er mest interessant av det Lessig tar opp i boken sin, Code Verison 2.0 (2006), er spørsmålet om statlig regulering av Internett Man kan argumentere for og imot statlig regulering og lovgivning som omhandler Internett, uten å komme til enighet og konklusjon. Jeg tror ikke det viktigste er å konkludere med noe, og finne «den perfekte løsningen», for den finnes ikke. Jeg personlig mener at noe kontroll, regulering og lovgivning må det være, for at alle skal kunne bruke Internett på en trygg måte. Dilemmaet er om man skal ha en lov imot noe, men at det fortsatt skal være mulig å utføre handlingen – altså å bryte loven – eller om man skal ha en lov imot noe, og dermed gjøre det umulig for mennesker å utføre handlingen. Om man går for det siste, vil man hindre at noe skal skje, men samtidig kan det argumenteres for at man setter på Internett-brukerne en digital tvangstrøye fordi de ikke får lov til å gjøre noe, selv om de av fri vilje vil det, uavhengig av om det er lov eller ikke. Velger man det første, kan det føre til lovbrudd som kan få konsekvenser for en uskyldig tredjepart, noe som kunne vært unngått ved å sette regulering og sensur på visse ting.

I land som Kina er det mye sensur på Internett, noe jeg vil si er å sette på en digital tvangstrøye. Den er ikke satt der av fri vilje, og den begrenser friheten. For å ta dette over i den virkelige verden og andre lover, ville det vært det samme som at det var fartssperre på biler som gjorde det fysisk umulig å kjøre for fort, selv om man ville det, medviten om at det er ulovlig. Det er vanskelig å tenke seg det som en realitet når det gjelder biler, men på Internett er det fullt mulig å ha sperrer for å forhindre lovbrudd, noe bla. Kina har.

Det som er viktig å understreke er at man ikke kan forhindre alt, selv med mye regulering av Internett. Samfunnsproblemer og kriminelle handlinger som identitetstyveri, hacking, tyveri, forstyrring av privatlivets fred osv. Har økt i takt med utbredelsen og mulighetene med Internett. Folk oppretter falske facebook-profiler for å hente informasjon om andre mennesker, folk hacker seg inn i banksystemer og stjeler millioner av kroner og folk stjeler datamaskiner, mobiltelefoner og nettbrett, fordi det er en god salgsvare i et digitalt samfunn vi lever i.

I tillegg kommer nettmobbing og andre typer angrep og uthenging av enkeltpersoner, som kan få store konsekvenser for de involverte. Utfordringene er mange, og de er viktige å ta tak i, men jeg mener det er feil å la alle betale for enkeltpersoners feil ved at alle har sensurert Internett og begrensede muligheter.

De digitale plattformene, bærer ikke bare med seg problemer, men har også mye godt komme med. Digitale plattformer og sosiale medier kan være med på å bygge opp mennesker, utvide deres kontaktnett, og linke dem videre til nye veier i livet som de ikke hadde funnet uten de digitale plattformene. Staten må gjøre det de må for å forhindre og/eller begrense kriminalitet på Internett, men like viktig tror jeg det er at vi som Internett-brukere er opptatt av og tenker over hva vi legger ut om oss selv på Internett, og hvilke opplysninger vi gir til fremmede. Sosiale medier som instagram og facebook er også tilpasset dette ved at man kan ha et lukket profil/ bruker som kun er åpen for brukere godkjent av deg. Slike muligheter bør flere mennesker bruke, dersom de ønsker å legge hele livet sitt ut på sosiale medier.

 Noe av det jeg frykter mest med den videre utviklingen er muligheten for at enkeltmennesker blir innadvendte og selvsentrerte ved bruk av digitale plattformer, og da spesielt sosiale medier som facebook. Enkelte mennesker har en tendens til å skrive ut om gleder og sorger på facebook, og bruker statusoppdateringer på facebook som selvterapi for psykiske problemer og utfordringer i hverdagen. Jeg er redd dette for mange vil føre til enda større psykiske problemer, og et ensomt og innadvendt liv fordi det eneste folk leser om en, er negativitet som en selv har skrevet og delt med verden, kun for å lette på hjertet for noen få minutter.

Vær deg selv på Internett, men vær klok og fornuftig – det skader aldri å tenke gjennom ting en ekstra gang før du trykker «del» eller «publiser».