Måned: april 2014

Hode før musepeker

KOM109 - Bloggoppgave 9: Forskning.no hadde et oppslag 23. mars om at mange brukere forholder seg lite kildekritisk til sosiale medier. Les http://www.forskning.no/artikler/2014/mars/384641
Les også Gisle Hannemyrs bok, spesielt kapittel 3, som omhandler dette temaet, før du skriver et innlegg om ett eller flere virkemidler vanlige brukere kan benytte for å verifisere informasjon på nettet.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet en del om kildekristikk i forhold til hva man deler på sosiale medier, og hva man dermed tar som sannhet. I dette blogginnlegget vil jeg rette det litt mot virus av ulike slag, noe Gisle Hannemyr skriver om i kapittel 3 av boken ”Hva er Internett”.

Virus i sin rette betydning var noe folk fikk under diskettens storhetstid, men det brukes om generelle uønskede programmer, ”ormer” og andre ting som enten gjør skade på datamaskinen, eller sender ut uønskede meldinger. Jeg kommer til å bruke betegnelsen virus for alt dette, siden det er det jeg og andre er vandt til å bruke.

På sosiale medier i dag, spesielt Facebook, dukker det stadig vekk opp meldinger, lenker, osv som man ikke vet opphavet til. Noen ganger blir det sendt ut meldinger i chat på facebook med en link, hvor alle som trykker på linken, får samme viruser og sender det intetanende videre til mange av sine venner. Ofte spres virus gjennom dette i tillegg til å gi virus til deg selv. Ofte ser jeg at facebookvenner av meg ikke vet hvor lenker kommer fra, selv om de tilsynelatende er delt i deres navn. Innholdet som visstnok skal være på disse linkene er tilsynelatende positivt for de som klikker/deler, enten gjennom at de kan motta ting eller få fordeler – gjerne økonomiske vinninger e.l.

En enkel huskeregel er at dersom noe virker for godt til å være sant, er det som regel det. Det finnes mange ting vanlige brukere kan benytte for å verifisere innholdet, og dermed avverge ting de ikke ønsker. Et tips er å se etter informasjonen fra flere parter, gjerne på andre plattformer. Om man ikke finner informasjonen andre steder, er det lurt å spørre personen som har delt det om det er delt med vilje. Et annet tips er å kun dele og trykke på lenker fra kjente avsendere. Det vil si kun venner man vet at ikke deler tull, og ellers kjente bedrifter, organisasjoner osv., som man vet bruker sosiale medier på en god og gjennomtenkt måte.

La hodet være et steg foran musepekeren – da slipper man å dele og bli offer for feilinformasjon og virus, det tjener alle på! 🙂

Advertisements

Jeg klikker snart

KOM109 - Bloggoppgave 8: Frilansjournalist Fredrik Drevon forsøkte å ta et oppgjør med nettjournalistikken i en kronikk "Slik banaliseres mediene" i Aftenposten 13. februar 2013. Les http://www.aftenposten.no/meninger/Slik-banaliseres-mediene-7120544.html. 
Med bakgrunn i denne kronikken og relevant pensumslitteratur skal du skrive en refleksjon rundt journalistikkens form på de digitale plattformene.

 

For å gi en liten smakebit på denne kronikken, vil jeg sitere første avsnitt, som innleder og i stor grad oppsummerer innholdet i kronikken.

”Mediene trenger trafikk. Denne trafikken kommer ved klikk. Derfor starter nettsaker med denne, dette, derfor, slik, her. Dette er den viktigste medietrenden akkurat nå. Denne trenden blir forklart her.”

 Utviklingen av nettjournalistikken er veldig interessant, fordi ulike redaksjoner gjør ulike ting for å få inn de nødvendige kronene for å fortsette sitt virke. Mens aviser som blant annet Aftenposten og Fædrelandsvennen har innført betalingsmur for sine nettaviser, velger de fleste fremdeles å la det meste innholdet være gratis.

Det bør ikke være så vanskelig å forstå at det koster penger å drive avis. De ansatte skal ha lønn, og det koster å drifte avisen rent teknisk også. Mest sannsynlig koster dette mer enn vi som lesere tror, og pengene må inn, enten på den ene eller den andre måten.

Før nettavisenes tid, var det papiraviser som gjaldt, og man kjøpte kanskje en eller to aviser fast. I tillegg til disse inntektene, tjente avisene på annonser i avisene. Når nettavisene gjorde sitt inntog, tok de over mer og mer av annonsene, slik at papiravisen i dag sliter. De fleste har nå tatt inn over seg at papiravisen før eller senere kommer til å dør ut, vi vet bare ikke hva som blir nådestøtet.

Nettavisene derimot, må kjempe hardt om annonsekronene, og i og med at flere og flere redaksjoner satser mer på nettjournalistikk, øker konkurransen mer. Det har dermed blitt vanskelig å drive lønnsom journalistikk på nett, så dilemmaet har blitt hvordan redaksjonene skal få inn de nødvendige kronene. Noen aviser kan sette opp betalingsmur, men jeg tror ikke alle kan det, for da må folk prioritere mye mer enn nå. Leserne er interessert i gratis nyhetsstoff, men da må avisene få inntekter gjennom annonsering, og annonsørene stiller krav til synlighet.

”Jeg klikker snart” tror jeg de fleste mange tenker når de leser nettaviser i dag. Det enten fordi de faktisk klikke på disse overskriftene, eller fordi de klikker og blir irriterte over feilfokuset i nyhetsredaksjonene. Artikler av den typen Fredrik Drevon skriver om, er noe jeg stadig legger merke til, men jeg trykker kun inne på de som er av spesiell interesse for meg. At slike artikler finnes, syntes jeg er greit dersom vanlige, gode nyhetsartikler også finnes. Nyhetene skal formidles, og dersom det finansieres gjennom et mindretall av artikler med dårligere journalistisk nivå, er det helt i orden for meg. Jeg syntes likevel redaksjonene skal sette hovedfokus på, og prioritere den klassiske nyhetsformidlingen.

Et trekk jeg også ser, er at nettaviser med abonnementsmulighet (VG+ etc.) bruker slike artikler til å få flere abonnementer. Ofte er gjelder dette artikler med overskrifter som ”slik sparer du 10.000 kroner i året”, ”Her er bruktbilkuppene” og andre artikler som kan gjøre det økonomisk lønnsomt for folk å bli abonnenter. For min del, frister det da mer med et abonnement hos en nettavis som Aftenposten som har klart færre artikler av denne typen, og heller har bedre journalistisk innhold og klarere fokus på nyhetsformidlingen. Jeg syntes det er helt greit at det finnes enkelte dårlige saker, og at det finnes annonser, men det viktigste er at det ikke går ut over nyhetsformidlingen.

Jeg må nevne at det finnes en måte å redusere, og kanskje til og med fjerne bruken av slike artikler. Alt handler jo om klikk, så det er jo bare å ikke klikke – jeg klikker snart!

Utfordringer med Internett

I forbindelse med 25-års jubuleumet for Internettet, har vi fått i oppgave å skrive et blogginnlegg om noen av de viktigste utfordringene på webben de kommende årene. Jeg har valgt å se på en viktig problemstilling knyttet til digitale identiteter.

 

Jeg tror vi kommer til å se mange utfordringer knyttet til bruk av Internet i årene fremover, og det er vanskelig å i hva som blir den største. Jeg vil se litt nærmere på utfordringen rundt digitale identiteter, i lys av en svensk TV-dokumentar  som ble sendt på NRK. Dokumentaren ble sendt første gang på NRK2 19.08.2012, og tar opp utfordringer rundt digitale identiteter, og hvordan dette kan bli brukt og misbrukt.

Se dokumentaren her:

NRK: http://tv.nrk.no/program/koid33001312/du-er-googla

eller

Youtbe: https://www.youtube.com/watch?v=6JFIfvZV2VM

Dokumetaren definerer digital identitet som summen av resultatet man får når man søker på sitt eget navn på f. Eks Google. Dokumentarens hovedmål er å gjøre folk oppmerksomme på hvordan man kan kontrollere sine søkeresultater, og gir et innblikk i hvordan søkemotorer fungerer, og hvorfor de resultatene som kommer opp faktisk kommer opp. Dokumentaren er veldig spennende, og anbefales å se som læring, enten av egen interesse eller i undervisningssammenheng.

Av alt det som blir tatt opp i dokumentaren, er det spesielt en vinkling jeg syntes er spennende, nemmelig problemet med at andre kan ta fullstendig kontroll over søkeresultatene ved å lage nettsider osv, som de får høyt opp på listen over søkeresultater.

Dokumentaren intervjuer to stykker som har fått livet snudd på hodet på grunn av dette, og tar for seg hvordan livene deres var flere år etter det hele startet. Jeg syntes dette er ekstra spennende fordi det er en vanskelig problemstilling, som ikke har en enkel A4-løsning. La meg gi et eksempel: Ola Nordmann får opp kun negative treff om seg selv når han søker på Google. Sannhetsgraden i det som står, har ingen betydning for hvilket inntrykk folk får gjennom et google-søk. Selv om det skulle vise seg å være sant, men det er en foreldet sak, fungerer det ikke like lett på internett som ellers i samfunnet. En tidligere kriminell som søker på sitt eget navn, vil med stor sannsynlighet få opp negative søketreff, selv om hendelsen skjedde for 30 år siden, straffen er sonet, men mannen nå vil leve et normalt liv – går det i det digitale samfunnet vi lever i? Det som er sant i den virkelige verden, fremstilles nødvendigvis ikke som sant på internett – og motsatt.

Jeg syntes dokumentaren viser dette godt gjennom å vise til enkeltpersoners vei tilbake arbeidslivet i en slik situasjon. Det er et faktum at de fleste arbeidsgivere googler jobbsøkere før ansettelse, for å få et lite innblikk i hvordan en person er. For noen, som de i dokumentaren, skaper det store vanskeligheter med tanke på å komme i arbeid. Dårlige søkeresultater på googler veier i mange tilfeller tyngre på vekten enn en knallgod CV med høy utdannelse og kompetanse fra det beste universitetet i verden. Dette er noe de færreste faktisk tenker over, noe jeg mener gjør det til et enda større problem. I dagens delesamfunn, skal man gjerne oppdatere Facebook, Instagram og Twitter daglig med hva man gjør osv. Dersom man ikke tenker gjennom hva man deler, kan man grave sin egen grav.

Løsningen på dette problemet er ikke så vanskelig som mange tror, men det er likevel eksperter på området som gjør business ut av å bygge menneskers digitale identitet. Gjennom målrettet bruk av Internett, da spesielt sosiale medier som Facebook, twitter, blogg osv, kan man styre og ta kontroll over sitt eget søkeresultat. Ikke nødvendig sier du kanskje? Husk på at hvis du ikke tar kontroll over det selv, kan i prinsippet hvem som helst gjøre det – Det være seg med enten med sannhet eller løgn.

Nettmediets potensial

Bloggoppgave 6
Denne oppgaven handler om nettmediets potensial, og hvordan nyhetsredaksjoner bør utnytte det best mulig
Oppgaven er skrevet på bakgrunn av bla. Følgende artikler:
http://www.nytimes.com/2014/01/30/business/media/as-i-was-saying-about-web-journalism-a-bubble-or-a-lasting-business.html

http://onlinejournalismblog.com/2014/02/01/faq-what-does-blogging-add-to-journalism/

http://www.theatlantic.com/technology/archive/2014/01/the-rise-of-curiosity-journalism/283184/

 

Når jeg tenker på nyheter på nett, er det noen nøkkelord som kommer opp i tankene mine; tilgjengelighet og plass. Disse to elementene er noe av det beste nettmediene har til å utkonkurrere papiravisen, og de klassiske kringkastede mediene som TV og radio

På nett er det i teorien ubegrenset med plass. Det vil si at det ikke finnes en fysisk grense på hvor lange f. Eks nyhetsartikler kan være, og det tar verken mer eller mindre fysisk plass. Selvsagt kan man ha veldig lange artikler i papiravisen også, men å gi ut en avis på tykkelse som en telefonkatalog, er svært upraktisk, spesielt hvis den skal kommer daglig/ukentlig og ikke årlig. I tillegg til ubegrenset plass, er også tilgjengeligheten mye større på nett. Dette er en utvikling som har skjedd i takt med den teknologiske utviklingen, og prisutvikling på bredbånd og mobilabonnement med databruk. I dag er alle online hele tiden – praktisk talt. Selv om man ikke bruker internett 24/7, har man det tilgjengelig omtrent hele tiden, og man kan dermed oppdatere seg raskt på ting som skjer. Under papiravisens journalistiske monopol (altså før nettaviser), fikk man ikke vite om en nyhet før det kom på trykk, med mindre man hørte snakk om det. I dag kan man få ”push-varsel” når nye artikler/store nyheter blir publisert. Nyhetene blir publisert oppdatert når det skjer. Et eksempel på det, er under fotballkamper. Det er ikke uvanlig at det underveis i kampen, blir skrevet ulike små artikler, som kan publiseres i det dommeren blåser av. Man skriver flere, og velger så hvilken man publiserer, ut ifra utfallet av kampen. Det eneste man evt. må sette inn, er navn osv. På den måten er nyhetene tilgjenglige for leserne med en gang

Men hvordan kan nyhetsredaksjonene utnytte dette potensialet best mulig? Først må jeg si at de er ganske flinke på dette i dag. Gode apper, og tidlige oppdateringer på viktige nyhetssaker, er noe som allerede er godt etablert hos de fleste nyhetsredaksjoner. I tillegg blir mange saker delt på avisenes egne facebook- og twitterprofiler, noe som er med på å bringe sakene ut til publikum. Likevel kan det alltid bli bedre. Jeg tror nyhetsredaksjonene må utnytte de sosiale mediene mer, men her ligger det en stor utfordring i å få følgere til sidene. I tillegg må det som publiseres og kommenteres være av en saklighet og relevans som holder på følgerene. Selv har jeg ved flere anledning blitt overrasket over nettavisen sin facebook side, hvor de flere ganger deler sine egne saker, og kommenterer personlige meninger. Som regel skriver de korte kommentarer som inviterer leseren til å si sin egen mening, noe som er bra, men for meg personlig, blir dette overskygget av personlige meninger som ytres via avisens facebookside. Kommentarer som ”ekkelt” og ”ikke akkurat betryggende” er kommentarer jeg mener hører hjemme på private kontoer, og som trekker det journalistiske nivået ned.

Som jeg nevnte over, inviterer de ofte til at leserne kan komme med sine egne meninger. Dette skjer via kommentarer, men også via direktemeldinger mellom leser og redaksjon/avis. Dette er noe jeg tror vil vokse enda mer i tiden fremover, og noe alle redaksjoner bør etterstreve og tilrettelegge for. Leserne får en sterkere identitetsfølelse ovenfor avisen, og de blir dermed mer lojale lesere. I tillegg får avisene tilbakemelding om det redaksjonelle stoffet, fra de det er skrevet for. De får også tips til nye saker, og kan få kritikk som de kan rette opp i – en vinn-vinn-situasjon, som både avis og leser har nytte av. Fremover blir det spennende å se om avisene også kommer inn på andre sosiale medier som f.eks Instagram. I dag er det kun aftenposten av de største avisene i Norge som har en instagramkonto for sin hovedaredaksjon. underredaksjoner som Dagbladets fotoavdelingnettavisens sportsredaksjon og NRK Sport også har instagramkonto, med ulik grad av aktivitet. Det overrasker meg litt at dette ikke er mer utbredt, med tanke på de store fordelene som finnes med bruk av sosiale medier som Instagram med tanke på relasjonsbygging mellom avis og leser.

Blogg er en plattform som har stort potensiale, og rom for mye vekst. Jeg tenker ikke da på rosabloggere som utleverer hele livet sitt, men jeg tenker på saklige og profesjonelle blogger, som gjerne er spisset inn mot et fagfelt. Gode blogginnlegg som kan utfordre leserens tanker, blir gjerne delt mye på sosiale medier. VG har nederst på sin side en «spalte» som heter lesernes VG. En VG-ansatt finner og får tips om gode og saklige blogginlegg, og anbefaler dem ved å linke til dem direkte fra vg.no. Dette er med på å skape debatt, og er en viktig del i å styrke ytringsfriheten. Det er likevel en fare for at disse bloggene blir nedlesset av usaklige og negative kommentarer som går på person i stedet for sak. Jeg mener nyhetsredaksjoner burde opprette blogger hvor sine journalister kan skrive mer personlige innlegg, dele av sine erfaringer, og komme med egne tanker og refleksjoner rundt pågående saker. Gjennom å gjøre det, skapes det samtidig en arena for debatt, og det kan øke publisitet med tanke på deling på sosiale medier.

Jeg vil oppsummere tankene mine med at nyhetsredaksjonene gjør en ganske god jobb med å utnytte nettmediets potensial. Jeg ser forbedringspotensiale i interaksjon mellom avis og leser, og i bruken av sosiale medier. Det er selvsagt store utfordringer med dette i en travel journalisthverdag hvor de ikke alltid har tid til å dra ut for å skrive, men heller må bli i redaksjonen for å spare tid og penger. Resultater ligger i ressursene, så det endelige spørsmålet blir om det oppnådde resultatet har høyere verdi enn de nedlagte ressursene, for det er jo det som styrer alt – penger.